Med andre ord

Nå har jeg hatt et drøyt døgn på å fordøye resultatet av gårsdagens time hos nevrokirurgen. Som jeg skrev i går så hadde jeg hatt en tung dag, og det var nedslående prognose om min helsetilstand som var årsaken til det.

En oppsummering av hva som er bakgrunnen for nakkeproblemene mine og hva som har skjedd hittil, kan eventuelle interesserte finne i dette innlegget, som jeg skrev i januar. Etter den tid har jeg fått konstatert at et nytt prolaps i nakken var årsaken til tilbakefallet jeg opplevde rett etter jul og som jeg fremdeles sliter med.

I går hadde jeg omsider fått time hos nevrokirurgen på sykehuset. Kort fortalt sa nevrokirurgen at operasjon ikke er aktuelt i mitt tilfelle, delvis fordi konsekvensene kan være alvorlige og det ikke er verdt å ta unødige sjanser, delvis fordi de ikke kan fjerne alle plager uansett, kun en liten del av problematikken. Jeg vil ikke bli lam, da er det jammen bedre å leve med plagene jeg har! Han sa også at jeg må regne med å ha nakkeproblemer resten av livet, men at det kan bli bedre enn det er nå ved rett trening og behandling. Dette skal jeg nå i gang med. I tillegg sa han at jeg ikke skulle gjøre noe som belaster nakken slik at den blir vond(ere) og at jeg blir svimmel. Det er noe av det jeg synes er verst å forholde meg til. Jeg blir nemlig veldig lett svimmel og får vondt når jeg gjør den minste ting. På jobb (i klasserommet) er en typisk situasjon som jeg blir verre av, ergo må jeg holde meg borte fra jobben så lenge jeg sliter med disse problemene. Nå har jeg ikke mistet håpet om å bli bedre, og håper virkelig at jeg skal kunne fungere på jobb igjen, men akkurat nå kan jeg ikke det, og det er vanskelig å forholde seg til. Jeg vil så gjerne mestre jobben og føle at jeg strekker til. Det er tungt å innse at man ikke lenger klarer det man enkelt fikset tidligere. Nå skal mitt fokus være å gjøre hverdagen så god som mulig og prøve å ha en bra livskvalitetet mens jeg trener og gjør øvelser for å bli bedre. Så vil tiden vise om jeg blir bedre og om jeg kan fungere mer normalt igjen. Nå om dagen gjør jeg litt kjekke og litt nødvendige ting og så må jeg hvile mye innimellom fordi jeg har smerter og blir fort svimmel. Jeg har timer og dager da jeg er bedre og kan gå på butikken og ut å møte folk. Da ser jeg "fin" ut og folk spør hvordan det går. "Du ser jo så godt ut", får jeg høre. Ja, jeg gjør kanskje det, men folk ser meg bare når jeg har mannet meg opp, stelt meg og orket å komme meg ut. Bare mine nærmeste ser meg når jeg er nedtrykt og ligger med smerter på sofaen. Jeg er virkelig takknemmelig for forståelsen og omsorgen folk viser meg, ikke misforstå, jeg har kun opplevd positive møter med mennesker om dette, men det er vanskelig å gang etter gang skulle fortelle at det dessverre ikke går så bra og føle at jeg må forklare situasjonen, siden jeg "ser så godt ut". Heldigvis har jeg Benn, som støtter meg og innprenter at dette er en situasjon jeg ikke har valgt selv og at jeg må tenke på å gjøre hverdagen best mulig uten å bekymre meg for noe jeg ikke kan rå over. Jeg vet han har rett. Problemet er bare at det til tider er langt mellom å være enig i de gode rådene og ta dem inn over seg selv.

Uff, dette ble langt og lite positivt. Dere får bære over med meg. Noen ganger er det bare godt å skrive ting ut av seg...

Ser jeg ikke godt ut? ;-)

Litt positivt til slutt: Jeg føler meg bedre og sterkere i dag enn i går, har fått "dommen" litt på avstand. Min flinke fastlege har ringt meg og vi har sammen lagt en slagplan framover. Hun fikk meg til å se litt lysere på tilværelsen! Dessuten har jentene og jeg grillet, skravlet og virkelig kost oss i det fantastiske vårværet vi er så heldige å ha nå om dagen. :-)