Nevrokirurgens dom

Nå har jeg hatt et drøyt døgn på å fordøye resultatet av gårsdagens time hos nevrokirurgen. Som jeg skrev i går så hadde jeg hatt en tung dag, og det var nedslående prognose om min helsetilstand som var årsaken til det.

En oppsummering av hva som er bakgrunnen for nakkeproblemene mine og hva som har skjedd hittil, kan eventuelle interesserte finne i dette innlegget, som jeg skrev i januar. Etter den tid har jeg fått konstatert at et nytt prolaps i nakken var årsaken til tilbakefallet jeg opplevde rett etter jul og som jeg fremdeles sliter med.

I går hadde jeg omsider fått time hos nevrokirurgen på sykehuset. Kort fortalt sa nevrokirurgen at operasjon ikke er aktuelt i mitt tilfelle, delvis fordi konsekvensene kan være alvorlige og det ikke er verdt å ta unødige sjanser, delvis fordi de ikke kan fjerne alle plager uansett, kun en liten del av problematikken. Jeg vil ikke bli lam, da er det jammen bedre å leve med plagene jeg har! Han sa også at jeg må regne med å ha nakkeproblemer resten av livet, men at det kan bli bedre enn det er nå ved rett trening og behandling. Dette skal jeg nå i gang med. I tillegg sa han at jeg ikke skulle gjøre noe som belaster nakken slik at den blir vond(ere) og at jeg blir svimmel. Det er noe av det jeg synes er verst å forholde meg til. Jeg blir nemlig veldig lett svimmel og får vondt når jeg gjør den minste ting. På jobb (i klasserommet) er en typisk situasjon som jeg blir verre av, ergo må jeg holde meg borte fra jobben så lenge jeg sliter med disse problemene. Nå har jeg ikke mistet håpet om å bli bedre, og håper virkelig at jeg skal kunne fungere på jobb igjen, men akkurat nå kan jeg ikke det, og det er vanskelig å forholde seg til. Jeg vil så gjerne mestre jobben og føle at jeg strekker til. Det er tungt å innse at man ikke lenger klarer det man enkelt fikset tidligere. Nå skal mitt fokus være å gjøre hverdagen så god som mulig og prøve å ha en bra livskvalitetet mens jeg trener og gjør øvelser for å bli bedre. Så vil tiden vise om jeg blir bedre og om jeg kan fungere mer normalt igjen. Nå om dagen gjør jeg litt kjekke og litt nødvendige ting og så må jeg hvile mye innimellom fordi jeg har smerter og blir fort svimmel. Jeg har timer og dager da jeg er bedre og kan gå på butikken og ut å møte folk. Da ser jeg "fin" ut og folk spør hvordan det går. "Du ser jo så godt ut", får jeg høre. Ja, jeg gjør kanskje det, men folk ser meg bare når jeg har mannet meg opp, stelt meg og orket å komme meg ut. Bare mine nærmeste ser meg når jeg er nedtrykt og ligger med smerter på sofaen. Jeg er virkelig takknemmelig for forståelsen og omsorgen folk viser meg, ikke misforstå, jeg har kun opplevd positive møter med mennesker om dette, men det er vanskelig å gang etter gang skulle fortelle at det dessverre ikke går så bra og føle at jeg må forklare situasjonen, siden jeg "ser så godt ut". Heldigvis har jeg Benn, som støtter meg og innprenter at dette er en situasjon jeg ikke har valgt selv og at jeg må tenke på å gjøre hverdagen best mulig uten å bekymre meg for noe jeg ikke kan rå over. Jeg vet han har rett. Problemet er bare at det til tider er langt mellom å være enig i de gode rådene og ta dem inn over seg selv.

Uff, dette ble langt og lite positivt. Dere får bære over med meg. Noen ganger er det bare godt å skrive ting ut av seg...

Ser jeg ikke godt ut? ;-)

Litt positivt til slutt: Jeg føler meg bedre og sterkere i dag enn i går, har fått "dommen" litt på avstand. Min flinke fastlege har ringt meg og vi har sammen lagt en slagplan framover. Hun fikk meg til å se litt lysere på tilværelsen! Dessuten har jentene og jeg grillet, skravlet og virkelig kost oss i det fantastiske vårværet vi er så heldige å ha nå om dagen. :-)


11 kommentarer

Bjørg Aga

13.04.2010 kl.21:47

Hei! Føler med deg når du forteller om nakken. Jeg har hatt mine problem med knea og ryggen og har nå fått dobbelprotese i venstre kne. Ryggen og operasjon var berre 20prosent sjansje for å lykkes, men kunne lett gi lammelse. Men du er så ung du og når du nå får begynt på rett trening, vil det bli mye bedre. Og om noen dager blir tyngre, så tenk på alle de gode tingene en kangjøre da! Kanskje finner du en skolevei som ikke er så belastende for nakken? Livet har mye på lur. God bedring og lykke til framover. Jeg vet du kan!

joakim

13.04.2010 kl.22:11

Jeg føler meg deg, jeg var selv og fikk en "dom" hos spesialist i går. Ikke samme som deg, men jeg kan allikevel forstå deg litt.

Gunn Berit

13.04.2010 kl.22:20

Uff da, var noe som dette jeg var redd for. Og jeg kjenner meg så godt igjen. Den følelsen av å ikke strekke til, å ikke føle seg nyttig. Det å hele tiden måtte forsvare deg og måtte fortelle hvorfor du ikke kan jobbe-alt man ikke ser tror folk er ubetydelig. Jeg har konstant følelse av at folk må tro jeg går hjemme uten grunn, og jeg føler at jeg ikke klarer å forsvare det heller. For jeg har også dager som er bedre enn andre. Problemet er at jeg aldri ville kunnet stoppe i arbeidslivet når jeg kjenner at det er vondt eller at det er nok. Jeg vil heller ikke kunne si at nå må jeg hvile en dag eller to, eller fem. Det å gå fra arbeidsaktiv til langtidssykemeldt er psykisk tungt. Og særlig for oss effektive damer. :) Men ikke vær lei deg du Hege. Det finnes alltid en annen vei. Man må bare se ting på en litt annen måte. Etter år med sykemeldinger har jeg lært meg til å prøve å sette pris på det, og prøver å være positiv til enhver tid. Noen dager funker det ikke, men andre ganger går det :)

Du må prøve å se gleden i å ha mer tid hjemme. Det å kunne være mer til stede og ha tid til å gjøre ting du aldri rekker ellers. Og nå kan du gjøre det, dog om det tar lengre tid enn det ville gjort ellers. Du har en flott familie, gode venner og oss bloggvenner. Og jeg skal være her for deg, når du vil :) Det å føle seg overflødig vet jeg alt om, men jeg vet også at det finnes gleder innimellom i denne tilstanden også. Tunge beskjeder er alltid tunge å svelge, og det kan ta tid-men en dag vil komme da du sitter i solen på verandaen og setter pris på den tiden du får der. Når ting er som det er må man bare gjøre det beste ut av det!

Stor varm klem fra Trondheim <3

Med andre ord

13.04.2010 kl.22:30

Bjørg Aga: Tusen takk for oppmuntrende hilsen! Ja, livet har mye på lur og når det får gått seg litt til blir det nok lettere å se mulighetene. :-)

Med andre ord

13.04.2010 kl.22:37

Gunn Berit: TUSEN TAKK for en kommentar som varmer veldig! Jeg vet jeg har mye positivt i livet mitt og når det får gått litt tid vil det bli enklere å fokusere på det enn akkurat nå. Det er godt å ha deg, som forstår meg på linje med meg selv. ;-)

Kjenner meg forresten så godt igjen i det du skriver med å ikke klare og sette grenser for seg selv på jobb. Samvittigheten gjør at man står på til man stuper. (Det har jeg forresten gjort bokstavelig talt, jeg gikk og var så svimmel at jeg til slutt svimte av.) Nok om det!

Jeg nyter sola, våren, bloggen, fotograferingen, kjæresten, jentene mine og mye annet i livet mitt også, og skal klare å komme meg gjennom motgangen denne gangen også. Vi har da virkelig vært gjennom en vinterdag før! :-)

I gode og onde dager!

13.04.2010 kl.22:54

Så trist å lese om dette. Men ut i fra det jeg har sett av deg vil du lære å leve med problemmene. Ønsker deg i hvert fall alt godt og god bedring.

Med andre ord

13.04.2010 kl.23:08

Siven.: Tusen takk for positiv og støttende kommentar! Det går seg nok til, skal du se. :-)

altvel

13.04.2010 kl.23:10

Hei, Hege.

Jeg tenker at det er godt at du har en god dialog med legen din, og at du har støtte i den nærmeste familien.

At du forteller litt om hvordan du har det og får åpnet opp litt, gjør jo bare godt. Litt ups and downs tåler vel de fleste som leser blogger, det er livet, det:)

Ha en god kveld,

Hege O)

Med andre ord

13.04.2010 kl.23:18

altvel: Ja, legen min er til veldig god støtte og hjelp. For meg er det godt å dele litt personlig og vanskelig med dere også, ikke bare blogge om livets lyse sider! :-) Takk for støttende kommentar!

ordiord

15.04.2010 kl.01:46

uff så innmari trist. Håper du har masse støtte rundt deg. har opperert prolaps, ble bare bedre en stund. Smerter er noe dritt og leve med. Håper virkelig du vil bli bedre.. Helt sikker på at du strekker til,men følelen av og ikke gjør det er velkjent og utrolig ubrukelig følelse. Like ubrukelig som sjalusi sier jeg da.. Vi jenter får den følelsen med en gang vi får barn, uff, treng ikke barn for å få den heller. Vi er vel litt slik skal klare alt.. så synd for deg søte deg. vil bare sende deg masse søte små kyss fult av positivtitet og omsorg. Jeg tenker på deg og skulle ønske jeg kunne tatt det bort..

Med andre ord

15.04.2010 kl.11:14

ordiord: Tusen takk for støtten din, de varme og positive ordene. Setter stor pris på kommentaren din!

Skriv en ny kommentar

Med andre ord

Med andre ord

44, Sandnes

Fornøyd mamma til 3 skjønne jenter på 11, 16 og 17 år, samt dvergschnauzeren Anton, og samboer med min kjære Benn Peter. Livet fylles med aktiviteter som foto, interiør, reiser, lærerjobb, litt trimmings og ikke minst et koselig familieliv. Jeg er positiv, impulsiv, systematisk og en smule kreativ, og dermed spretter det titt og ofte ideer inn i det lille hodet mitt. ;-) Bloggen min vil dreie seg om alt dette, og sikkert enda litt til! Alle fotografiene på bloggen er tatt av meg med mindre annet er oppgitt. Ingen kopiering, takk. :-) Om du vil nå meg på e-post er adressen hege-70@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

hits