Med andre ord

I dag tidlig satte Anna, Andrine og jeg oss i sofaen for å se litt på reprisen av åpningsseremonien for OL.  For Andrine er jo OL nytt og ukjent, forrige vinter-OL gikk av stabelen da hun bare var drøye to år. Vi snakket derfor om hva som skulle skje og at åpningsseremonien er en fest som oppladning til mange sportsøvelser i 16 dager framover. Hun virket veldig interessert og spurte masse. Selve åpningsseremonien hvor det ene mer spektakulære kulturelle og kunstneriske innslaget etter det andre rullet over skjermen, fenget henne overraskende mye. "Oj!" og "Kult!" utbrøt hun ivrig stadig vekk. Hun var veldig opptatt av hvilke av effektene som var ekte og hva som var "juks". Hun beundret menneskene som var i aksjon, spesielt de som ble heist opp og gjorde akrobatiske øvelser i lufta, og kommenterte absolutt alt som skjedde. Så ble det brått stille og hun satt tydeligvis og funderte på noe, før hun strålte opp og forklarte meg: "Mamma, nå vet jeg hvorfor OL bare varer i 16 dager!". "Jaha", svarte jeg og lurte på hva hun mente. "Du skjønner det at alle dagene mellom OL-ene må de bruke på å forberede seg på åpningen!" Hun forsto tydligvis mer enn jeg ante om alt som ligger bak et slikt enormt arrangement. Man skal ikke undervurdere barna sine, det er sikkert.

Ja, unger tenker på mye rart og utsagnene deres kan være morsomme, men også tankevekkende. Visst var showet imponerende og flott og jeg lot meg begeistre, jeg også. Man kan gjerne stille kritiske spørsmål om hva som er den ekte olymiske ånd og hva som er et resultat av komersiell utvikling. Man kan være kritisk til bruk av utstyrsfiksering, treningsmetoder og dopingjuks. Man kan undre seg om korrupsjon og ufin lobbyvirksomhet lurer bak i OL-kulissene. Tydelig, i hvert fall for meg, er det at vertslandene gjør alt for å overgå forgjengeren sin med imponerende åpningsseremonier.

Midt i gleden over at OL endelig er i gang og forventningene jeg kjenner sitrer i kroppen, vil jeg sende noen varme tanker til den georgianske akeren som så tragisk måtte bøte med livet under treningen til lekene i går. Det meningsløse dødsfallet ble på flere måter fokusert på under nattens åpningsseremoni.

Nå er imidlertid åpningsseremonien i Vancouver 2010 historie og jeg kan for alvor begynne å glede meg til det som virkelig skaper interesse og engasjement, jeg snakker selvfølgelig om øvelsene. Nå er det bare snakk om timer før vi er i gang - på alvor!! Jippi!


Tvi tvi til dagens norske utøvere -
jeg er mer enn klar til å hylle dere! ;-)