Med andre ord

Vi har vært på bowling!

Benn, mine håpefulle døtre og Astrids gode venninne, June, samt undertegnede dro avgårde for å prøve oss en runde på bowlingbanen. Jeg husker ikke sist vi var av gårde, men etter en rask rådføring med de andre, kom vi fram til at det var omtrent 4-5 år siden forrige gang. Nå deltok ikke jeg aktivt selv (skylder på nakken - igjen), hvis det å være rådgiver, trøster, oppmuntrer, fotograf og cheerleader ikke regnes som "aktiv". Alle de andre skiftet derimot håpefullt til bowlingsko for anledningen, fant seg riktig kule og gjorde seg klare. "Riktig kule" betyr for noen å finne ei som er lett nok, for andre ei som passer til fingrene og for atter andre var kulas farge det avgjørende for det viktige valget. Så var alt klart til å begynne...

I gode, gamle dager da jeg var ung og skulle bowle (synes jeg hører bestemors skjelvende stemme bak hjernebarken her nå!), gikk kulene rett som det var, eller faktisk i de aller fleste forsøk, rett i renna. Resultat: 0 poeng. Sånn er det ikke i den moderne bowlingverdenen! Nå finnes det noe som heter gjerder. Det er genialt, skjønner du, og gjør at selv jeg kunne våget meg ut på banen, hadde det ikke vært for, ja, nettopp nakken. Gjerdene gjør nemlig at kula ikke går i renna, men kan sprette fra side til side nedover banen til den totalt tilfeldig treffer ei kjegle, flere kjegler eller til og med alle kjeglene. Her får begrepet nybegynnerflaks en ny dimensjon, kan jeg love. Uansett, gjerder i bowling er en fin oppfinnelse, som gjør at selvtilliten stiger mange hakk, og selv de yngste og mest urutinerte har sjansen til å føle seg som en (inntil videre) ukronet mester. MEN, selvfølgelig: Tøffe gutter bruker ikke gjerder!! Siden Benn definitivt er blant de tøffeste av de tøffe, valgte han selvfølgelig å spille uten. Nå kan man jo si at  den koselige familieopplevelsen og stemningen underveis er vel så viktig som selve resultatet. Det er lett å si og lett for meg som tilskuer å sitte her og skrive akkurat det. Jeg kjenner meg imidlertid godt nok til å vite at hvis jeg hadde vært aktivt deltagende bowlingspiller, hadde ingenting annet enn flest poeng vært betydningsfullt! Hehe. Siden det ikke bare er jeg som er konkurransemenneske i vår familie, velger jeg derfor å ikke skrive et eneste hint om hvem som gikk seirende ut av bowlingstriden som utspant seg i ettermiddag. ;-)

Jeg vil bare understreke at kjempingen til tross, det var ingen sure miner da vi reiste fra bowlingen. Tvert i mot tror jeg alle var strålende fornøyde og bare ønsket seg tilbake til bowlingen "en annen dag", i hvert fall da vi opplyste om at vi gikk for is- og milkshakestopp på vei hjem. Jeg avslutter derfor med den perfekte avslutningen på den perfekte fortellingen - den vi skrev som liten, fremmadstormende stilskriver på barneskolen, vet du:

"Da vi kom hjem var alle enige om at det hadde vært en fin tur!"


Alle poserte villig med hver sin utvalgte kule og kledelige bowlingsko!

       
Anna i perfekt stil...             Astrid klar for nye poeng...     Tøffe Benn satser høyt! ;-)

   
Litt veiledning må til...                      Og så er også minstefrøkna godt i gang!


Her psykes de andre ut og egen taktikk tenkes ut... ;-)


Før hjemreise ble det valgfri milkshake eller is til alle heltene, og jammen 
en til mor også! ;-)