Med andre ord

I dag leste jeg denne artikkelen om populære navn, trender og hva som påvirker valgene når vi skal gi våre egne små, håpefulle navnet sitt. Jeg så også med interesse hvilke navn som topper listene for 2008. Dette inspirerte meg til å fortelle litt om bakgrunnen for navnene på mine egne døtre.

Det å gi navn til et lite barn er en viktig og spennende oppgave og et privilegium vi som foreldre har. Barnet skal (forhåpentligvis) bære navnet med seg gjenom hele livet, og helst si seg fornøyd med det også. Nå åpner jo navneloven for at man kan skifte fornavnet sitt hvis man ønsker det, men jeg tror alle foreldre håper å unngå at ens egne barn går til det skrittet. ;-)

Det er mange ting å ta stilling til ved navnevalg. Skal barnet kalles opp? Skal vi velge et populært eller et uvanlig navn? Og ikke minst må man ta hensyn til hvilke navn man faktisk liker. Man assosierer navn med personer man kjenner og ofte liker man de navnene best som noen man liker bærer. Navnet til den sure, ustelte nabokona vil nok aldri klinge vakkert i nybakte foreldres ører. ;-)

Vel, så til mine navnevalg...

Vår eldste datter heter Astrid. Det er et nydelig navn, synes jeg, og for 12-13 år siden var det "ingen" som kalte barna sine Astrid. Valget ble imidlertid tatt mye tidligere enn hennes fødsel. Allerede som lita jente bestemte jeg meg for at om jeg noen gang skulle få en datter, skulle hun hete Astrid. Årsaken er at det het min mormor, som var et fantastisk menneske. Jeg ville kalle datteren min opp etter henne. Heldigvis syntes pappaen til Astrid at det var en god idé! ;-) Astrid er for øvrig et norrønt navn som betyr gude-fager.


Astrid

Den mellomste datteren vår heter Anna. Hun er kalt opp etter bestemoren sin på "den andre siden", altså min tidligere svigermor. Anna er et pent navn og klinger godt sammen med Astrid. Jeg var derfor enig med min daværende mann om at den lille tulla vår skulle få navnet Anna. Navnet er hebraisk og betyr nåde.


Anna

Yngstejenta var det verre med. ;-) Vi hadde jo valgt navn på A på begge storesøstrene og lurte på om vi skulle gjøre det samme med vårt minste tilskudd på stammen. Vi hadde ingen flere det var naturlig å kalle opp med den bokstaven, så vi vurderte andre oppkallinger, og hva vi selv likte av navn. Vi endte opp med Andrine. Det er ingen i slekta som har det navnet, og ikke er det så vanlig heller, men jeg visste om ei dame som etter sigende skal gå igjen i et hus rett ved der jeg er oppvokst. Denne dama het Andrine! Dette virker jo skummelt, men navnet har jeg likt helt siden jeg som lita jenta hørte om dette "gjenferdet" på Skredderbakken. Selv er jeg ikke overtroisk, så jeg ville ikke la det spille inn på navnevalget. ;-) Min eksmann og Astrid fikk det avgjørende ordet, og tulla ble hetende Andrine, som kommer av det greske Andreas og betyr mandig og djerv. Andreas het for øvrig min oldefar, så da ble det nesten litt oppkalling på Andrine også, men det var ikke "meningen". Hehe.


Andrine

Jeg synes alle tre navnevalgene vi gjorde er helt supre!

Vi valgte altså navn dels ut fra oppkalling av kjære slektninger, dels ut fra navn vi likte da valgene skulle tas. Kan jo legge til at "heldigvis" fikk vi ingen gutter. Hehe. Det var nemlig sånn at vi gjennom alle svangerskapene gikk og klødde oss i hodene våre og lurte på hva babyen skulle hete hvis det ble gutt, og fant vel aldri noen passende. Fine guttenavn vokser nemlig ikke på trær i våre øyne. Jeg husker vi nevnte Anton og Are og også Anton-Are. Kanskje like greit at vi fikk bare jenter! ;-)

Hva ligger bak valget/valgene av navn på ditt/dine barn?

Edit 28/1: Kom over en artikkel til om samme emnet, som var vel så opplysende og interessant. Artikkelen finner du her, hvis du er interessert. :-)