Steve I. Nakken
God kveld, blogglesere!
Mitt navn er Steve I. Nakken. Man skal ikke skue hunden på hårene eller for den saks skyld dømme noen etter navnet, men navnet mitt beskriver faktisk meg ganske godt. Haha. Jeg heter selvfølgelig ikke Steve, må bare prøve med en liten vri for at dette innlegget ikke skal bli så kjipt. ;-)
Tenkte nemlig at jeg skal fortelle litt om den irriterende og plagsomme nakken min. Ikke fordi jeg tror det er så spennende å lese om, men fordi det kan være greit å orientere litt om hvordan det ligger an. Jeg liker ikke å klage, men vil på en nøktern måte fortelle om skaden og situasjonen slik den er. Det er, tro det eller ei, noen som lurer. ;-P
Vel, saken er den at jeg falt på et glatt berg mens jeg var ute og sprang en fin høstdag for drøye 3 år siden. Lite visste jeg da hvor mye plager dette fallet skulle gi meg i ettertid. Kanskje skulle jeg vært mer forsiktig og tatt det mer med ro over dette berget, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skled i hvert fall og falt på en slik måte at hodet mitt ble slengt bakover, som når man blir påkjørt bakfra i bil, og skaden jeg pådro meg kan derfor sammenlignes med whiplashskade, som man får ved påkjørsel bakfra i bil. Etter å ha ligget strak noen uker uten engang å kunne løfte hodet ved egen hjelp, ble jeg gradvis litt og litt bedre. På MR-undersøkelse ble det konstatert prolaps i nakken, noe nevrokirurgen som undersøkte meg mente ville gå tilbake av seg selv innen ca 6 måneder. Operasjon var ikke aktuelt for min type skade, da den kunne gjøre vondt verre. Å bli lam er jo ikke akkurat noe fristende alternativ. ;-) Så jeg gikk og ventet på å bli bedre og fikk ulike behandlinger, uten nevneverdig bedring. I tillegg til smerter og stivhet i nakken, har jeg hele tiden vært veldig plaget av svimmelhet. Da det halve året var gått og framgangen ikke var tilfredsstillende, begynte dette å tære på psyken min. Jeg klarte jo ikke lenger å utføre alle de oppgavene jeg var vant til, og følte meg utilstrekkelig både på jobb og hjemme. Etter å ha vært på jobb en hel dag, var det vanlig at jeg følte meg totalt utslitt og "tom" og jeg hadde til dels store smerter, noe som medførte at jeg ikke hadde noe overskudd til de hjemme og jeg var sur og vanskelig å være i hus med. Jepp, innrømmer det glatt! Hehe. Var jeg ikke på jobb, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg sviktet kollegaer og elever. Jeg har i løpet av disse 3 årene møtt en enestående forståelse fra ledelsen på jobben, som på alle måter har lagt til rette for at jeg skal kunne fungere med ulike typer arbeidsoppgaver. Jeg har i samråd med legen og skoleledelsen prøvd ut ulike stillingsstørrelser og ulike typer arbeidsoppgaver. Uten å gå mer konkret inn på dette, nøyer jeg med å si at fra i høst har jeg jobbet drøye 60 % som kontaktlærer i en 3. klasse. Dette har fungert kjempefint, og har vært akkurat så stor belastning som jeg har klart å mestre, samtidig som jeg har følt at jeg har hatt en liv utenom. For første gang siden skaden har jeg følt at jeg er på en opptur! Jeg har lært å leve med smertene og svimmelheten i hverdagen, og også lært i hvilken grad jeg må ta hensyn til meg selv, hvile litt og ta pauser når jeg kjenner behov for det.
Ser for meg at det blir på denne måten framover også. Det har vært vanskelig å innse at man ikke lenger er den man var, men jeg innser også at helsa mi er viktig å ta vare på. Den tunge, psykiske biten har jeg derfor nå klart å komme over og nyter livet mitt med en utfordrende, men utrolig givende jobb, en herlig familie som betyr så mye for meg og kjekke fritidsaktiviteter.
Må innrømme at denne låsningen jeg opplever nå om dagen derfor kommer som en aldri så liten nedtur, nå som alt så ut til å gå så bra. Legen ga meg imidlertid positiv prognose i forhold til at dette er et forbigående tilbakefall, som vil leges med nok hvile. Nå er jeg derfor sykemeldt inntil videre (foreløpig 2 uker), med beordring om hvile. Jeg skal for sikkerhets skyld til ny MR-undersøkelse og når den verste låsningen gir seg, skal jeg til en ny runde med behandlinger. Så jeg er positv, tross alt. :-)
Til slutt: Det sies at av skade blir man klok, men det som i alle fall jeg har erfart er at av skade får man vondt! ;-)
Mitt navn er Steve I. Nakken. Man skal ikke skue hunden på hårene eller for den saks skyld dømme noen etter navnet, men navnet mitt beskriver faktisk meg ganske godt. Haha. Jeg heter selvfølgelig ikke Steve, må bare prøve med en liten vri for at dette innlegget ikke skal bli så kjipt. ;-)
Tenkte nemlig at jeg skal fortelle litt om den irriterende og plagsomme nakken min. Ikke fordi jeg tror det er så spennende å lese om, men fordi det kan være greit å orientere litt om hvordan det ligger an. Jeg liker ikke å klage, men vil på en nøktern måte fortelle om skaden og situasjonen slik den er. Det er, tro det eller ei, noen som lurer. ;-P
Vel, saken er den at jeg falt på et glatt berg mens jeg var ute og sprang en fin høstdag for drøye 3 år siden. Lite visste jeg da hvor mye plager dette fallet skulle gi meg i ettertid. Kanskje skulle jeg vært mer forsiktig og tatt det mer med ro over dette berget, men det er lett å være etterpåklok. Jeg skled i hvert fall og falt på en slik måte at hodet mitt ble slengt bakover, som når man blir påkjørt bakfra i bil, og skaden jeg pådro meg kan derfor sammenlignes med whiplashskade, som man får ved påkjørsel bakfra i bil. Etter å ha ligget strak noen uker uten engang å kunne løfte hodet ved egen hjelp, ble jeg gradvis litt og litt bedre. På MR-undersøkelse ble det konstatert prolaps i nakken, noe nevrokirurgen som undersøkte meg mente ville gå tilbake av seg selv innen ca 6 måneder. Operasjon var ikke aktuelt for min type skade, da den kunne gjøre vondt verre. Å bli lam er jo ikke akkurat noe fristende alternativ. ;-) Så jeg gikk og ventet på å bli bedre og fikk ulike behandlinger, uten nevneverdig bedring. I tillegg til smerter og stivhet i nakken, har jeg hele tiden vært veldig plaget av svimmelhet. Da det halve året var gått og framgangen ikke var tilfredsstillende, begynte dette å tære på psyken min. Jeg klarte jo ikke lenger å utføre alle de oppgavene jeg var vant til, og følte meg utilstrekkelig både på jobb og hjemme. Etter å ha vært på jobb en hel dag, var det vanlig at jeg følte meg totalt utslitt og "tom" og jeg hadde til dels store smerter, noe som medførte at jeg ikke hadde noe overskudd til de hjemme og jeg var sur og vanskelig å være i hus med. Jepp, innrømmer det glatt! Hehe. Var jeg ikke på jobb, hadde jeg dårlig samvittighet for at jeg sviktet kollegaer og elever. Jeg har i løpet av disse 3 årene møtt en enestående forståelse fra ledelsen på jobben, som på alle måter har lagt til rette for at jeg skal kunne fungere med ulike typer arbeidsoppgaver. Jeg har i samråd med legen og skoleledelsen prøvd ut ulike stillingsstørrelser og ulike typer arbeidsoppgaver. Uten å gå mer konkret inn på dette, nøyer jeg med å si at fra i høst har jeg jobbet drøye 60 % som kontaktlærer i en 3. klasse. Dette har fungert kjempefint, og har vært akkurat så stor belastning som jeg har klart å mestre, samtidig som jeg har følt at jeg har hatt en liv utenom. For første gang siden skaden har jeg følt at jeg er på en opptur! Jeg har lært å leve med smertene og svimmelheten i hverdagen, og også lært i hvilken grad jeg må ta hensyn til meg selv, hvile litt og ta pauser når jeg kjenner behov for det.
Ser for meg at det blir på denne måten framover også. Det har vært vanskelig å innse at man ikke lenger er den man var, men jeg innser også at helsa mi er viktig å ta vare på. Den tunge, psykiske biten har jeg derfor nå klart å komme over og nyter livet mitt med en utfordrende, men utrolig givende jobb, en herlig familie som betyr så mye for meg og kjekke fritidsaktiviteter.
Må innrømme at denne låsningen jeg opplever nå om dagen derfor kommer som en aldri så liten nedtur, nå som alt så ut til å gå så bra. Legen ga meg imidlertid positiv prognose i forhold til at dette er et forbigående tilbakefall, som vil leges med nok hvile. Nå er jeg derfor sykemeldt inntil videre (foreløpig 2 uker), med beordring om hvile. Jeg skal for sikkerhets skyld til ny MR-undersøkelse og når den verste låsningen gir seg, skal jeg til en ny runde med behandlinger. Så jeg er positv, tross alt. :-)
Til slutt: Det sies at av skade blir man klok, men det som i alle fall jeg har erfart er at av skade får man vondt! ;-)
Beate
13.apr.2010 kl.21:45
Klem
Med andre ord
13.apr.2010 kl.21:49