Med andre ord

Rett etter at kveldens standard fredagsmeny (taco, of course) var fortært og vi var klare for fredagskos og idyll, ble det et uventet høyt actionnivå i vårt lille hjem. Anna på 10 er familiens aktive, lille frøken, hun er høyt og lavt, hopper og spretter til enhver tid. Med blodsukkernivå like høyt oppe som et middelmådig jetfly, sprellet hun under salongbordet. Der hadde parketten tydligvis fått seg en liten skade, for plutselig ropte Anna: "Fliiiis!" Tårene og hyperventileringen var ikke langt unna, ikke i det hele tatt. Flisa viste seg raskt å være av den digre sorten, og med redskaper som nål og pinsett innen rekkevidde, var det ikke enkelt for godjenta å beholde roen mens jeg skulle prøve å pirke løs nok hud til å dra styggedommen ut til allmenn beskuelse og beundring. Etter et par mislykkede forsøk på i det hele tatt å komme i nærheten av huden med pinsetten, kom Benn på den geniale ideen å la Anna prøve selv. Gjett om det fungerte fint! "Vondtet" forsvant raskere enn skremte Nokasranere. Min heltinne Anna klarte helt på egen hånd, med pinsetten stødig plassert i sin venste hånd, å trekke 1 cm inngått bjørkeparkett fra 2001 ut av sin lille fot, til stor overraskelse for henne selv og til jubel fra imponerte tilskuere. Tårene var for lengst tørket vekk og fram kom det mest bedårende smilet og de største blå øyne man kan tenke seg, mens hun fornøyd over kveldens bragd betraktet underverket. Overbevist om at hun ville spare flisa på et hemmelig sted, eller la den henge til pryd på veggen pent innrammet, foreslo jeg disse alternativene for henne med et smil. Da så hun opp fra flisa si, tittet meg inn i øynene og sa: "Kast den i søpla, du, mamma!" ;-)



Stolt av deg, Anna! ♥